I dagens samfunn er det monogamien som hersker. Men i 2020 ser vi sexologer og parterapeuter i Skandinavia en økende trend, både at menn ønsker å prøve ut mer og mer med samme kjønn, og at åpne parforhold og alternative samlivsformer er på opptur. Jeg syns det er flott, både personlig og profesjonelt.
Det er ingen hemmelighet at brudd- og utroskapsstatistikken er høy i dagens samfunn. Men hadde den trengt å være det? Det er en diskusjon gående om de som ønsker åpne parforhold har dette som «legning» eller om det er et livsstilsvalg. Uansett hva man kaller det, det er tydelig at flere og flere tør å velge andre samlivsformer, og prøve ut andre ting seksuelt. Men det er også et problem at alternative samlivsformer og åpne forhold har mye fordommer rettet mot seg, og det er trist på så mange plan.
Jeg tenker vi kan ta for oss noen av fordommene her, så kan man jo reflektere litt over hva man selv tenker om åpne parforhold, og hvorfor man tenker som man gjør. Jeg må legge til at jeg som parterapeut også ser bakdelene med åpne forhold, på samme måte som jeg ser bakdelene med monogami. Jeg personlig er ikke monogam som person, men jeg kan veldig godt støtte opp monogame forhold som terapeut. For meg er det det viktigste at par og enkeltpersoner som kommer til meg får den hjelpen de trenger, ikke at de styres i retninger de ikke ønsker. Jeg ser også problemet i forhold der en vil åpne opp og den andre ikke, men dette løses som regel godt i terapirommet. Så denne posten er ikke til for å»konvertere» noen, men heller å belyse et ganske tabu område. Here we go!
«De som ønsker åpne parforhold ønsker det kun for å kunne ligge rundt og ha sex med alle de ønsker.» – Feil. I alle fall er det ikke det som er grunnen for de fleste. De som vil ligge rundt holder seg gjerne single, eller gjør det bak partnerens rygg. De som ønsker åpne parforhold ønsker dette fordi de kan forelske seg i flere, begjære flere, har behov som ikke kan dekkes i et monogamt forhold, eller de ønsker seg friheten til å ha flere partnere uten å måtte grunngi det så nøye. Grunnene til å velge åpne parforhold er like forskjellige som menneskene som velger dem, men det å «ligge rundt» er ikke hovedmålet for de aller fleste.
«De som vil være i åpne parforhold greier ikke å forplikte seg.» – Feil. De forplikter seg faktisk MER enn mange som er i monogame parforhold. I monogame parforhold har man regler som er dannet av samfunnets normer, ikke tilrettelagt hver enkelt. Det er gitt at man ikke skal være utro (hva nå utroskap er for den enkelte. Dette varierer, noe som også kompliserer dette veldig i monogame forhold) og man skal holde seg trofast til én partner. De i åpne parforhold forplikter seg på en helt annen måte, med uttalte regler, retningslinjer og åpen dialog med alle parter. Noen har en hovedpartner med mulighet for å ha elskere, andre har flere hovedpartnere osv, men man forplikter seg veldig til de partene man er sammen med, uansett plan det måtte være på.
«Det finnes ikke utroskap i åpne forhold.» – Feil. Utroskap er som sagt tidligere et samfunnskonstruert begrep, og hva utroskap er kommer an på hver enkel person, og hvert enkelt forhold. I åpne forhold er det satte regler, og går man utenfor disse reglene og rammene er det utroskap på samme måte som i et monogamt forhold. Det kan være alt fra å ikke bruke kondom med andre enn primærpartner, lyve om å ha hatt sex med andre, ha sex med noen som er «forbudt» osv… Så utroskap finnes også i åpne forhold, det defineres kanskje bare på andre måter enn i monogame forhold. Men utroskap smerter uansett form og farge, så det skal absolutt ikke undervurderes. Det går rett og slett på tilliten løs.
«Åpne forhold skaper fristelser som ikke finnes i monogame forhold» – Feil. Hadde det vært tilfeller hadde utroskapsstatistikken sett helt annerledes ut. Forskjellen på fristelsene i åpne forhold og monogame, er at mange av åpne forhold tillater at man kan leve ut disse fristelsene, og ikke sperre det inne i seg så det bygger seg opp. Er reglene satt opp slik at du har lov, go for it!
«Man kan ikke være sjalu i åpne forhold» – Feil. Man kan være like sjalu i et åpent forhold som i et monogamt forhold, og den stammer fra de samme følelsene. Frykten for å miste, frykten for å bli etterlatt. Det er ikke verre eller bedre i åpne forhold enn i monogame forhold, og det må kommuniseres like fullt.
«Kjærligheten mellom partene er ikke like sterk som i et monogamt forhold» – Feil. Om kjærlighet hadde begrensinger i mengde, ville man aldri elsket sine barn like høyt. Det gir ikke mening… Man kan fint elske flere like høyt som én. Og i mange åpne forhold har man gjerne en primærpartner man elsker og har et liv med, og så kommer de andre partnerne/elskerne/kjærestene lengre nede på «følelselsstigen». Her er det like mange variasjoner som mennesker. Men kjærligheten er ikke sterkere eller svakere for en eller flere partnere. Kjærligheten kan ta slutt i monogame forhold også, og kjærligheten kan variere i monogame forhold.
Det er mye mer å ta fatt i når det kommer til åpne forhold, men dette er en liten dråpe så dere skal få litt innsikt i hva dette kan være. Åpne forhold og monogame forhold har mye mer til felles enn man tror. Skal man åpne forholdet sitt, er en sterk og trygg plattform viktig. På samme måte som at skal man bevare et monogamt forhold må man jobbe for det. Ingen ting kommer av seg selv. Kun forelskelsen er en tilstand som ikke kan styres. Alt annet krever arbeid, monogam eller åpen.
Er det flere myter du som polygam/åpen møter i samfunnet? Ønsker du/dere å vite mer om å åpne opp forholdet? Eller har dere et åpent forhold som trenger vedlikehold eller nye retningslinjer? Send en mail til tone.haldorsen@gmail.com <3
Følg også @tonesexolog på Instagram for mer innhold. <3
Legg igjen en kommentar